Flueblom eller flueblomst (Ophrys insectifera) er den eneste norske representanten for denne store orkideslekta som med sentrum rundt Middelhavet er utbredt fra Irland i vest til Iran og Russland i øst og fra Nord-Afrika i sør til Skandinavia i nord. Slekta består av rundt 40 arter, men artsavgrensning er som i mange orkideslekter svært problematisk. Felles for alle taksa er de oppsiktsvekkende blomstene som etterlikner bestemte insekter av utseende og ofte også i duftsignaler. Flueblom er norsk floras klareste eksempel på seksuell narrepollinering.
Utseende
Flueblomplanter er som regel mellom 10 og 30 cm høye, og har en ganske glissen blomsterstand med 2-10 blomster. Planta er spinkel og ikke så høy og kan derfor være ganske vanskelig å få øye på, men får man først øye på den er den ikke mulig å forveksle med noen annen norsk plante. Orkideblomstens seks blomsterblader er i fluebloms versjon slik at de tre i den ytre kretsen er grønne og ganske små, mens de tre indre blomsterbladene er de som imiterer insektet: to er lange og smale og imiterer trolig insektets antenner, mens leppa er ganske brei, ca 1 cm lang og med fargetegninger og reflekser som imiterer insektets kropp. Alle disse tre blomsterbladene er i brunsvarte fargetoner.
Formering
Blomstene har ingen nektar eller annen belønning så pollineringa er basert på lureri der pollinatoren tiltrekkes fordi blomsten signaliserer en ettertraktet belønning, i dette tilfellet parringsmulighet. Flueblom etterligner ikke en flue som navnet skulle tilsi, men en veps. Nærmere bestemt hunner av gravevepser i slekta Argogorytes (Hymenoptera: Crabronidae). Hos disse vepsene er det slik at hannene normalt klekker en uke eller to før hunnene og i denne perioden før de ekte hunnene er tilgjengelige, tilbyr flueblomplantene de eneste mulighetene for "parring" (parring er naturligvis hannvepsenes eneste oppgave i livet). Fluebloms blomstringstidspunkt er fininnstilt av naturlig seleksjon til å passe med vepsenes klekkingstidspunkt.
Selv om blomstenes imitiasjon av hunnvepsene kanskje ikke ser helt overbevisende ut for det menneskelige øye, må man huske at gravevepser som andre årevinger, ser utmerket også i det ultrafiolette området og hvor godt blomsten egentlig ligner hunnvepsen er vanskelig å vurdere. I tillegg kommer imidlertid også andre sanseinntrykk som ligger utenfor det vi mennesker oppfatter: duft! Flueblom sender ut duftstoffer som svært presist etterligner gravevepshunnens feromoner. Trolig er duftsignalet vel så viktig som det visuelle signalet for tiltrekning til planta og i alle fall på langt hold. De visuelle signalene er derimot avgjørende for presis plassering av pollinator i blomsten. Presis plassering i blomsten er som for alle orkideer, nødvendig for at polliniene skal kunne plasseres riktig på pollinatoren og slik sørge for at pollen avsettes på arret i etterfølgende blomster insektet besøker.
Forekomster i Norge
Flueblom vokser enten i kalkfuruskog eller på kalkmyr og er i tillegg ganske varmekjær. Klimamessig er dermed kun sørøstlige deler av landet og de gunstigste delene av enkelte fjordstrøk mulige. Kalkholdig jordbunn som ikke er oppdyrka, er enda mindre vanlig og kombinasjonen blir dermed ganske sjelden.
Flueblom finnes i sør-øst fra Fredrikstad og Kragerø til Ringerike og Kongsberg, videre noen steder i Nord-Trøndelag (Snåsa, Steinkjer, Nærøy) og spredt i Nordland (Gildeskål, Beiarn, Bodø, Fauske).
Fredning
Flueblom er ført i rødlista som "nær trua" (NT). Flueblom er fra desember 2001 varig freda etter Naturvernloven etter først å ha vært midlertidig freda fra 1989.